I natt var jeg voldtektsmann

http://pub.tv2.no/multimedia/TV2/archive/00685/innbrudd-asker_685107i.jpg

Jeg føler meg mistenkt, med et stort behov for å renvaske meg selv. Men handlingsrommet mitt oppfattes som ufattelig lite. Jeg kan liksom ikke rope “Jeg er ikke voldtektsmann!” til henne heller. Det beste jeg kommer på er å vise frem legitimasjon og gi henne visittkortet mitt. Jeg vil tro det er ytterst få voldtektsmenn som ønsker å frigi sin egen identitet. Men for å få overlevert mine personalia må jeg ta henne igjen, noe som innebærer å løpe etter henne. Jeg er ikke så sikker på at det vil gjøre at hun føler seg tryggere.


Sitatet er hentet fra blogginnlegget av Daniel M. Flathagen som vi leste i norsktimen i dag. Innlegget belyser flere sider av voldtektsbølgen som skyller over landet vårt. Samfunnet som helhet har blitt et offer for voldtektene da de gjør at ingen tørr gå ute alene, og at vi er redde for å være alene i nærheten av et annet menneske. 


Innlegget har ført til diskusjoner inne på Daniels blogg. Noen setter pris på at han tar opp denne problemstillingen og viser flere sider av denne tragiske situasjonen, mens andre synes han gjør seg selv (og andre menn) til offer i denne debatten, og da altså ikke voldtektsofrene. Hva synes dere?


Her kan dere også lese et intervju med Daniel angående blogginnlegget hans.